Gjendine
I DNT si årbok for 1951 fortel Gjendine sjølv om starten på si eiga historie frå Gjendebu:
Gjendine Lålin kom ned på mor og barn. Så måtte hun opp på nytt. Ingen ro å få for mor! Hun måtte stelle meg på nytt, og siden tok hun en av disse rare krakkene og la meg på. Krakken satte hun så bort under bordet som hun slo ned fra veggen. Det var den eneste flekken som var fri for regn. Nå var klokka blitt 6. To timer var gått siden hun fødte meg. Ognå begynte ku og geit å bli urolige. Det fanst ikke fjøs den gangen. Så måtte hun da ut på fri gard og melke seks kuer og seksti geit. Ja, det var alvorlige etterveer for mor. Så saltet hun på steinen til geitene og ga kuene salt og silte melken. Men da våknet de tre andre barna. De var gjennomvåte til skinnet. Sølen stod i sengen! De hadde sovet og ingenting kjent. Mor måtte da kle på dem og gi dem mat.

Endelig fikk hun ta meg med seg og hvile. Da var klokka åtte, og da sov hun i fire timer. Og siden var hun frisk hele sommeren, og jeg trivdes også. Men da mor satt og stelte meg, syntes hun jeg var så liten. Da tok hun ostevekten og veide meg, og fann at jeg veide bare 7 mærker. Men så var jeg født syv uker før tiden. Hun dekte ansiktet mitt med et fanisaskjeblad. Men jeg var frisk. Hun hørte ikke en lyd fra meg, jeg ville bare sove – sove.

Så gikk alt sin vante gang for mor. Da jeg var åtte dager gammel, kom det turister. De spurte mor om de fikk ligge der om natten. Mor svarte at de fikk ligge på loftet (jordgolvet) da. Ja, det er vi vel fornøyde med, svarte Halling. Han var da prest i Lom, og mor kjente ham. Så køyet de seg på loftet, da. De var fire i følge. Sin seng stelte de selv. De tok ranslene sine under hodet, og under seg la de gamle aviser og papir som de hadde i bagasjen. Kappe og pledd hadde de over seg. Da de hadde lagt seg, sa Halling til mor: ”Jo, dette vart kongeseng, det, Anne”.

Om morgenen sto de tidlig opp, gikk ut og rista seg og rengde av seg klærne og satte seg i solen. Siden fikk ransler og pledd samme medfart. Da de kom, spurte de mor om hun hadde litt sætermat til dem. ”Ja” sa mor, ”de skal få kvit og raud geitost og flattbrød og smør som jeg har kinna her. God melk skal de få, kanskje de vil ha geitmjølk?” ”Ja”, sa Birch, ”i fjellet smaker den”. Mens de satt og spiste, tok mor meg og skulle stelle meg litt. I det samme reiste Halling seg og ville se hva hun hadde i bylten. ”Er det pike?” ”Ja, og hun er åtte dager i dag”. ”Da skal jeg døpe henne! Mitt følge er faddere.” ”Ja, ja, vi skal være faddere!” ropte de i kor.

Samme dag ble jeg døpt, den 24.juli 1871. Mor syntes det var umulig, vi måtte vente til vi kom heim. Men Halling ga seg ikke. ”Vi kaller henne Gjendine”, sa han, ”Hun skal bli en ekte fjellets datter. Du bærer henne selv, så går vi ut til vannet.” Der var en stein som mor brukte å stå på når hun tok vann. ”Der skal du stå, og Birch skal ta luen av barnet,” og Halling forrettet. ”Jeg døper deg, Kaia Gjendine til en ekte fjellets pike.” Så øste han vann på barnets hode, og Birch kom med huen og satte på. Da de gikk oppover fra vannet, sa Halling til mor: ”Du skal kalle henne Gjendine, intet annet!” Disse var da mine faddere: Advokat H.C.Christensen, Student Bomhoff og statsråd Birch Reichenwald fra Oslo. Dagen etter reiste de alle sammen til Eidsbugarden.”
”Den sommeren var det fint vær i fjellet. Mor var alene med sine små barn midt inne i Jotunheimen. Veien var lang både til Lom, Vågå og Valdres. Ikke underlig at hun ofte var tankefull – hun som gikk slik -! Far måtte reise heim att straks, for min eldste søster var alene heimen med en blind bestefar. Bestemor skulle være med mor og hjelpe henne. Kirsti Sagen fra Sogn (bestemor) var bare 65 år den gangen, så hun skulle være til stor hjelp for mor. Den 14.juli om kvelden da mor hadde melket alle dyra, kjente hun at hun ikke orket mer. Da sa hun til bestemor at nå var hun så syk at hun kunne ikke gå over att. Men da ble bestemor så redd at hun reiste opp i en heller og gjemte seg og kom ikke att før klokken tolv dagen etter. Mor fikk være alene med alt.

Hun fødte meg klokken fire om morgenen. Straks måtte hun stå opp, for det regnet gjennom torvtaket så det silte på mor og barn. Da var det mor ble nødd til å bruke sin kunstferdighet. Hun gikk ut i melkebua, og fann et trau. Så tok hun snøret som var i ”kløvmeisom”, og fann en gammel ”stabein” eller navar, og så boret hun to hull i hver ende av trauet og laget løkker av snøret. I åsen over sengen slo hun spiker, og så hengte hun trauet opp.

Jeg var så rolig at hun hadde intet bry med meg etter at hun hadde røktet meg og gitt meg bryst. Frisk kjente hun seg også selv. Så la hun seg da i sengen med meg. Men det ble ikke lang stund hun fikk hvile. Trauet var blitt fullt av vann, snøret slitna, og vann og trau